Colin Archers historie:
Redningsskøyta blir til
Av Jeppe Jul Nielsen, Risør
Denne siden er under arbeid høsten 2015. Oppdateringer gjøres fortløpende.
Det vil komme mer sitat fra rapporten fra komiteen om redningsskøytekonkurransen.
.
Opprinnelsen til den vellykkede
redningsskøyta har vært fortalt ved at man opprettet redningsselskapet,
hadde en konkurranse og bygde en skøyte etter konkurransevinneren og en
etter Colin Archers tegninger, og at Archers skøyte var best.
Dette
er for så vidt riktig, men det var langt fra så selvfølgelig og enkelt
som det kan høres ut som. Veien fram til en redningsskøyte var lang og
kronglete, involverte en rekke personer, flere feilslutninger og
naturens innspill flere ganger. Og konkurransen gikk ut på noe annet
enn det som har vært fortalt til nå.
I Europa forliste ofte skip på langgrunne strender og kunne reddes med robåter fra land. Ro-redningsbåtene ble fraktet med hest og kjerre nær de skipbrudne. Noen ganger skjøt de ute en line til skipet og fikk dratt et tykk tau ut så en stolheis kunne redde mannskapet i land.
I 1824 etablerte England et landsomfattende redningsselskap med slike redningsstasjoner.
Redningsstasjoner etter europeisk modell ble foreslått i Norge i 1827. Men vi har lite av tilsvarende kyst hvor det europeiske systemet egner seg. Mange omkom dessuten i ytre skjærgård hvor man ikke kommere til fra land, og fiskerne omkom på havet, så myndighetene fattet ingen interesse for å prøve dette.
I
1852 var Tønnes Puntervold vitne til et tragisk skipsforlis på Jæren.
På hans initiativ ble det i 1854 etablert redningsstasjoner etter
Europeisk modell på Jæren og Lista, og senere på Jomfruland og
Stråholmen.
Puntervold mente man måtte etablere et redningsvesen
for hele kysten, slik det nå ble gjort i Sverige og Danmark. Men vår
kyst har tusener av ubebodde øyer og mange fjorder, og fiskerne
forliste ute på havet og mange omkom i fralandsstormer. Da hjalp det
ikke å stå på land med linekanoner og robåter. Så man så ingen praktisk
løsning på dette.
Fiskebåtene på denne tiden var alle åpne båter, sjekter, færinger og nordlandsbåter alle med begrensede sjøegenskaper i storm. Eilert Sundt var samfunnsforsker og i 1861 samlet han inn data på omkomne fiskere fra 1846-55. Eilert Sundt fant ut at det hadde omkommet 700 fiskere årlig i denne perioden!
Han tok også til orde for et landsdekkende redningsvesen men heller ikke nå hadde noen noe løsning på hvordan dette kunne gjøres.
Oscar Tybring vitne til et skipsforlis i1852 engasjerte seg i redningssaken. Han fikk heller ikke støtte, men han ga ikke opp så lett. Han fortsatte å reise landet rundt og holde foredrag og etter hvert begynte han å få gehør for at man måtte finne en løsning på et redningsvesen i Norge også.
Tønnes Puntervold engasjerer seg også igjen skrev i1884 at det måtte anskaffes redningsskip og innføres en lov om kontroll av skip som kunne beskytte sjømennene.
Oscar Tybring var fattiglege på Tjøme, ønsket seg en trygg legebåt og kjente til Archers nye skøyter med jernkjøl. Archers skøyter var for dyre for ham, men i 1887 han fikk Archer med i arbeidet for redningssaken.
Tybring så for seg tett i tett med landbaserte redningsstasjoner med robåter og linekanoner. Robåtene måtte imidlertid kunne seile på egen kjøl til havaristen så de måtte ha et lite seil. Archer mente de europeiske robåtene var for usikre og bidro derfor med tegning til en 28' robåt med selvlensende dørk, en liten rigg og ikke uventet, med jernkjøl.
Man kan lure på hvorfor Archer og Tybring ikke gikk for Archers nye losskøyter som redningsfartøy. Dette hadde med økonomi å gjøre. Den lange kysten ville trenge svært mange redningsbåter og de måtte derfor ikke koste for mye. Man så for seg et frivillig redningsvesen med lokalfinansierte båter og utstyr. Archers losskøyter var så dyre at bare få loser så seg råd til disse. Robåter som kunne bygges lokalt så ut til å være det eneste som var innenfor en økonomisk ramme som kunne bli et landsomfattende redningsvesen.
I 1889 ble Christiania Kjøbmannsforening med i Tybrings komité. Det ble nå mere fart i pengeinnsamlingen. I Bergen ble det også etablert en redningsforening men god kapital fra næringslivet der. Folk begynte å tro på redningssaken. Det ble dannet lokale redningsforeninger flere steder som begynte å samle inn penger.
Christiania Kjøbmannsforening syntes robåten til Tybring og Archer hadde for begrensede egenskaper og kapasitet. Det var ofte mange som skulle reddes om det var fra skip med stort mannskap eller en stor fiskeflåte. Muligens syntes de også Archers losskøyter var for små, eller kanskje de ikke ennå ikke kjente til hvor sjødyktige disse skøytene nå var blitt.
De gikk derfor inn for dampskip. Disse skulle ha robåter for å redde folk i vannet. Archer betvilte om dampskip var egnet og dessuten var ett dampskip beregnet til å koste 100 ganger prisen av én av hans losskøyter med jernkjøl! I tillegg kom store mannskaps- og drivstoffutgifter. Dette hadde ikke Archer tro på og trakk seg høflig fra komiteen.
Finansieringen av de dyre dampskipene måtte baseres på statsstøtte, men staten ville ikke bidra med så store beløp, så prosjektet strandet.
Komitéen gikk da inn for seilkuttere, antagelig etter engelsk modell. Det ble besluttet å bygge to stykker. Disse var mer i Archers skala, så da komiteen stiftet Redningsselskapet i juli 1891, ble Archer igjen med i styret.
Kutterne kostet også mye, 5, kanskje 10 ganger en losskøyte. Man måtte også ha finansiering av lønn til mannskap og det måtte kanskje være 6 mann om bord; så mer penger måtte samles inn.
Men mens pengeinnsamlingen pågikk, grep naturen inn i prosessen.
I februar 1892 blåste det opp til en fralandsstorm i Langesundsbukta og mange fiskebåter fikk problemer. Mange omkom ved kantring eller blåste til havs og frøs ihjel, men noen ble reddet av losskøyter.
En av losene som deltok i redningsaksjonen i Langesundstormen, var Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Hans skøyte GARIBALDI (1) var Archers første kravellbygde losskøyte med jernkjøl og gaffelrigg fra 1883. Mannskapet hans, Nikolai Anthonisen, senere skipper på RS 1, forteller at den klossrevede losskøyta «ble lagt død flere ganger av de voldsomme, orkanaktige bygene som feide over oss. Det var imidlertid ingen fare med oss, for alt ombord var solid og sikkert.»
Man fikk nå øynene opp for at Archers losskøyter med jernkjøl var blitt så sjødyktige at de kunne klare seg i all slags vær og kunne bli det vi kan kalle en "Losredningsskøyte". Lokallagene i Langesund og Bergen bestilte bygging av to losredningsskøyter etter Archers losbåttegninger. LANGESUND skulle bygges av Thor Martin Jenssen i Porsgrunn og Bergens FEIE av Archer. Bergen kjøpte også inn TORDENSKJOLD, en Archer losskøyte bygget av Thor Martin Jenssen i 1889.
NSSR nedsatte en komité for ny vurdering og de mente også nå at losredningsskøyter var en god ide. Losene kunne få støtte fra redningsselskapet til bygging av sikre skøyter og vederlag for redningstjeneste. Man ville da raskt kunne få et landsdekkende redningsvesen for en rimelig penge for NSSR, større inntekter for losene samt sikre losskøyter; en vinn-vinn situasjon.
De innsamlede midler var nok til bygging av flere losredningsskøyter.
Tilskudd ble bevilget til Langesunds og Bergens skøyter og det ble bevilget midler til bygging av to skøyter til.
Losene var ofte lojale til lokale båtbyggere, så skulle alle loser landet rundt få kvalifiserte losredningsskøyter, måtte flere båtbyggere enn Archer og Jenssen bygge slike; moderne linjer, jernkjøl og kravell eik. Redningsselskapet besluttet derfor å utlyse en konkurranse for en skøyte som skulle: «konstrueres og indredes saaledes at de antagelig med Sikkerhed kunde holde Söen under forhold hvor dette vilde være betenkeligt med Lodsbaade eller Sköiter af alminnelig Konstruktion.»
De tre beste konstruksjonene skulle premieres med betydelige beløp. NSSR opprettet en bedømmelseskomité. Archer ble leder og fikk med seg båtkonstruktørene G. A. Sinding og O. Møller, - Archers konkurrenter og ofte overmenn på regattabanen, samt los og båtbygger Barthold Hansen fra Hvaler. Los Wilhelm Josephsen, Nevlunghavn, var også oppnevnt men kunne ikke møte på bedømmelsesdagen. Komitéen hadde sitt bedømmelsesmøte 6. oktober i NSSR lokaler i Christiania hvor de 7 innsendte modellene var anonymisert med nr.
Komitemedlemmene var godt kjent med Archers losskøyter og, som nevnt, var allerede tre i bestilling etter hans tegninger. Archer har nå en ny losskøyte på beddingen, STRAAHOLMEN. Denne bygges etter en ny tegning og Archer tar med tegningen til komitemøtet, antageligvis som en referanse for bedømmingen av de inkomne modellene.
Christian Lauritz Stephansen, båtkonstruktør fra Arendal, men da med rederi i Christiania, sendte inn tegning av en redningsskøyte med helt andre linjer enn en vanlig losskøyte.
Modellen het STJERNEN og var smal og dyp, nesten som lystbåter på den tiden, men skilte seg likevel ved mye større tyngde og fyldigere linjer, og ikke minst, et meget høyt fribord. Dette ville utvilsomt bli en sjøsterk skøyte. Den var også større enn losbåtene og ble kåret til vinner av konkurransen. Stephansens skrog var imidlertid sterkt innsvinget mot dekk og stevner, noe komiteen mente ikke var vesentlig, kanskje heller uheldig for båtens egenskaper og bruk så dette måtte modifiseres og normaliseres. Archer ble bedt om å utføre dette og i Archers strek ble lengden økt med et par fot og endte på 47,4 engelske fot. Som jernkjølens mann økte han også jernkjølen fra 2,75 til 7,0 tonn og skøyta fikk navnet LIV ved sjøsetting.
Båtbygger Carl Arnold, fra Arendal, på denne tiden med båtbyggeri i Christiania, får ikke sin båt anbefalt til bygging: «Denne Model representerer nærmest den i Trakten om Arendal sædvanlige Baadform med forholdsvis betydelig Bredde og fyldige Former især i Forskibet. Kun adskiller den sig fra disse derved at den haver Jernkjøl. Da disse Baade efter Flertallets Mening neppe staar på Høide med, hva man allerede kjender paa vor Kyst, fandt man i Modellen selv intet særligt at anbefale.»
Men Arnold hadde et godt system med vanntett garnering, dørk og skott som ville gjøre båtene synkefrie. Systemet ble ansett som så anvendelig at alle skøytene skulle bygges med dette. Han fikk derfor 2. premie selv om skøyta ble rangert etter nr. 3 av tre av de fire i komitéen.
Jens Brandi, skipskontruktør i Risør og tidligere Archers tegneassistent, deltok med en 43,3' skøyte, fikk 3. premie og meget god omtale. Norges Sjøfartstidende skrev 23. oktober 1892 om Brandis modell: «Nr 3. var en renheklet Hvalør-Archerbaad, men finfin Hvalør-Archer». I bedømmelsesrapporten skrev Archer at Brandis modell var «en stor Lodsbaad af den mere moderne Form. Hvad linjerne angaar maatte Komitéens Flertal (3:1) sætte den betydeligt over nr. 2.» - «Tegningens opförte Material-dimensjonering tyder paa en særdeles solid Konstruksjon ».- «Tegningerne er særdeles vel udfört.»
Brandis skøyte var, som nevnt, av den moderne formen med fine linjer, men komitéen syntes: «Ogsaa her er Fribordet lidet», riggen for høy og jernkjølen bare 2 tonn, og Brandi fikk 3. premie. At Brandis ikke ble høyere premiert, må også ses i lys av at STJERNEN hadde satt en helt ny standard for fribordhøyde og tanker om hardværsegenskaper og båtene ble også målt opp mot Archers.
De
andre losskøytemodellene var i hovedsak lokale losskøyter
av den gamle formen med lavt fribord, fyldig forskip og stor bredde,
kun påført en liten jernkjøl for anledningen. I lys
av at man så for seg at skøytene til daglig skulle brukes
til losing, er det ikke så rart at de fleste innsenderne holdt
seg til kjente former. Det var fokusert mer på synkefrie
innretninger som eiendommelige luftkasser som komitéen ikke
hadde særlig tro på.
Archer skriver en rapport fra komitemøtet som deretter sendes til komitemedlemmene for uttalelse. Jeg vil anta at de på komitemøtet ble enig om hovedkonklusjonen om at de bare anbefalte bygging av Stephansens skøyte og at Archer burde konstruere og bygge den andre. Archer argumenterer for dette i rapporten. Legg merke til at Archer også omtaler sine egne skøyter som Hvalerbåter: «den moderne tidsmæssige Hvalørbaad».
Archer skriver:
«Det
er en alminnelig udbredt Opfatning blant vaare Lodser og Baadmænd
af Faget at de Baadformer som forefinnes paa Kyststrækningen
østenfor Næset [Lindesnes] og som med almindelig
Betegnelse kan siges at værer Afarter af den egentlige
Hvalørbaad, er Indbegrebet af alt der kan forlanges af en
Sjøbaad. De vager lett paa sjøen, de seiler og styrer
godt, de vender hurtigt og sikkert og de fordrer lidet Mandskab, alt
sammen Egenskaber, som en Lods sætter stor Pris paa.
Og det vilde være taabeligt om man ikke tillagde et Vidnesbyrd fra Mænd, der har tilbrakt hele sit Liv i Baad, og af hvem Mandskab til en eventuel Redningsbaad matte Tages, al den Vægt det fortjener. Det er af alle erkjendt at Hvalørbaaden besidder de ovennævnte Egenskaber i høi Grad og er fortrinlig skikket til sit Brug, og den naturligste og sikkreste Vei for et Redningsselskab at gaa synes at være at bygge paa, hvad der af Fagmænd synes at være det bedste man hidentil kjender.
Paa den anden Side maa det erindres at den moderne tidsmæssige Hvalørbaad er noget ganske andet end den var for en Menneskealder siden. Der er i Løbet af denne Tid gjort store Fremskridt ogsaa paa dette Omraade, og en Lodsbaad, der for 30 Aar siden vilde have været betragtet som noget nær fuldkomment, vilde nu neppe holde maal i nogen Henseende.
At ikke Udviklingen har gaaet endnu raskere frem, tør for en Del tilskrives økonomiske Hensyn. Vore Lodsers kaar er nemlig ikke saadanne, at de kan indlade sig paa Forsøg, som hvis de skulde falde uheldigt ud, vilde have vidtrækkende Følger for dem. Men der er ingen Grund til at antage, at man nu har naaet Toppunktet af Udviklingen, og at den nuværende Lodsbaad ikke lengre lader sig Forbedre.
Derfor er de Fordringer, som vil stilles til en Redningsbaad større og til dels andre end dem man stiller til en Lodsbaad. Det vil blive forlangt af den at uden Betænkning skal vove sig ud i Situationer, som det ikke ofte falder i en Lodsbaads Lod at klare.
Der synes saaledes at maatte være et Redningsskabs Opgave at opmuntre til yderligere Forbedringer af det bedste man nu kjender, idet man paa samme Tid ved at øve en skarp Kritik paa alt Nyt og uprøvet søger at undgaa tvivlsomme Experimenter.
Naar der spørges efter hvilken af de foreliggende Modeller NSSR bør lade de to første skøiter bygge, vil det femgaa af det anførte, at man ikke ubetinget kan tilraade at noget af de premierede Udkast vælges uden efter en nærmere Undersøgelse med visse Forandringer som i Tilfælde maatte findes hensighstmessige. Man skulde nærmest anbefale, at der bygges en Skøite af Lodsbaadtypen og en af en Type nærmest i Lighed med 1.ste premie efter Konference med Indsenderen af denne Model.»
Komitemedlemmene gir sine tilsvar og det er tydelig at det er losskøyter som skal bygges (utheving gjort av meg). De anmoder også NSSR om å la Archer konstruere den andre losredningsskøyta som skulle bygges og at han skulle lage den større enn sine tidligere losskøyter.
Sinding skriver:
«I det jeg slutter mig til ovenstaaende, finder jeg mig foranlediget til her (?)at knytte en enkelt Bemerkning.
Dersom NSSR maatte slutte sig til Komitéens Forslag om at der, foruden af den nye type (Stephansen 1ste pr.)
ogsaa bygges en Redningsskøite af Lodsbaadtypen, ønsker
jeg at fremholde Betydningen af, at den Model der udvælges i alle
Hensender staar paa høide med Nutidens Fordringer, saa at den
virkelig kan kaldes en "forbedret" Lodsskøite og være et Mønster for yderligere nybygning paa dette Felt.
I denne Hensende tilfredsstiller ingen af de indsendte Modeller mig fuldt ud. Jeg finder at de staar tilbage for hvad Hr Archer har præsteret, og at en af det nevnte medlem af Komitéen for denne forevist Tegning af en af hans af Lodsbaade staar over hvad der har vært forelagt til Bedømmelse.
Naar der saaledes efter min Mening allerede eksisterer bedre Modeller end de for Komitéen forelagte Lodsbaadmodeller, kan jeg ikke undlade at fremholde Ønskeligheden af at der foruden Valg af Tegning til Redningsskøite søges tilveiebragt Oplysninger om hvad Forbedringer, der er indført, og at enhver saadan Oplysning tilgodgjøres.»
Møller skriver:
«I
det jeg slutter mig til hvad Herrer Archer og Sinding har udtalt som
sin Mening, vil jeg dog tilføie, hvad jeg ogsaa udtalte i
Mødet, at en Redningsbaad burde ikke alene være den bedste
Søbaad, men ogsaa den bedste Seiler, og da havde jeg tænkt
mig, om en større Archermodel af Hvalørbaad havde
været fremsendt til Koncurancen, og forsynet med de i Arnolds
(nr. 2) foreslaaede og beskrevne Sikkerhedsforanstaltninger til
Forbyggelse af at gaa til grunde eller synke – at have anbefalet
den til 1ste Præmie.
En saadan tryg seilbar Redningsbaad bortleid af Selskabet, kanskje gratis til at begynde med, til 3 dristige Lodse ville maaske blive en indbringende Forretning for disse og videre före til at andre Lodse maate anskaffe sig lignende, og med Tiden vilde Norges Kyst have en Redningsbaad i enhver Lodsskøite – idet disse saaledes kunne – mod nu – i storm holde Natten paa Søen og derved mulig ikke alene frelse Folk men ogsaa Skib og Last. Er derimod Skib allerede seilet i Land (forlist), vil en almindelig Roredningsbaad her være tjenligst til Redning af Menneskeliv.»
Bartol Hansen skriver:
«Man
er enig i Hr Archers Udtalelse og med Hr Sinding deri, at de
foreliggende Modeller ikke fuldt tilfredstiller Kravet som tryggeste
Sjøbaade. Nr. 1 (Stephansens) kan vistnok forbedres ved at gives
større Bæreevne ovenbords, - men jeg maa fastholde at den
ovenbords fyldige Hvalørbaad – der ikke maa
forvæksles – med andre lignende i enkelte Retninger
forbedrede Typer – med noget mindre Flak, større dybde
samt jernkjøl er at foretrække. Man vilde derved
udføre baade Hr Sinding og Hr Møllers udtalte Ide, nemlig
at faa den bedste og tryggeste Lodsbaad.»
Colin Archer fikk derfor i oppdrag å bidra med en losskøyte av sin anerkjente type, men forbedret og større enn de han hadde bygget til da.
LIV hadde liten seilføring fordelt på to master med meget stor mesan så den kunne seiles uten storseil og ha dekket klart for redningsaktiviteter. Etter premieringen ønsket komitéen/Archer at dette skulle endres til 1-master med stort seilareal for å egne seg til losbruk. Men Stephansen holdt på sitt da to master var best for redning i hardt vær og dette skulle ha prioritet.
Archer var allerede representert med lokallagenes tre losredningsskøyter på 38-42 fot og hans nye bidrag ble derfor isteden en konkurrent til Stephansens; samme lengde og med 2 master, men Archer tegnet mesan veldig liten og storseil uten bom for å matche Stephansens frie midtdekk.
Jeg vet ikke om Archer hadde tro på at 2-masterene ville tilfredsstille losene. Dette var mer rene redningsskøyter enn losredningsskøyter og det var nok viktig for Archer å gardere seg i tilfelle NSSR skulle finne at dedikerte redningsfartøy var det beste. Det kan også være han hadde i mente at det var bruk for begge deler.
Linjene baserte Archer på sin nyeste losskøyte STRAAHOLMEN, men fribordhøyden ble økt vesentlig og selvfølgelig en større jernkjøl.
Archers 2-master ble sjøsatt midt i juli 1893 og bemannet av loser fra Nevlunghavn for utprøving i et par måneder. Justeringer ble gjort med ballastering, riggdetaljer og utstyr.
Ved overrekkelsen til NSSR i Christiania i september ble skøyta besiktiget «og fantes i alle dele tilfredsstillende.» og «Man besluttet å gi skøyta navnet COLIN ARCHER», antageligvis for å hedre Archer for hans mangeårige innsats for opprettelsen av NSSR og for utviklingen av losskøyta til en sjødyktig redningsskøyte.
RS 1 under prøveseiling av losene. Her har båten hverken fått navn eller nummer.
Merk også at det her ikke er bom på storseilet.
Lokallagenes losredningsskøyter LANGESUND og Bergens TORDENSKJOLD hadde allerede vært i drift i over et halvt år utlånt til loser da RS 1 ble sjøsatt. Disse hadde bynavnet malt i seilet på losskøytemanér. COLIN ARCHER skulle nå seiles til Nord Norge og være tilstede på forskjellige fiskevær. Hun kunne derfor ikke være tilknyttet et losdistrikt og ha et bynavn i seilet og fikk derfor malt en rød ring i seilet og bokstavene RS.
Siden båten var første båt i NSSRs eie, ble det malt No 1 under RS.
RS 1 COLIN ARCHER ved overrekkelsen i Christiania i september.
Også her uten storseilbom, men den ble montert før avseiling nordover.
Etter denne dåp og nummerering i seilet ble RS 1 COLIN ARCHER seilt til Nord Norge for tjeneste der, da med et mannskap ansatt av NSSR.
LIV hadde for stor mesan for manøvrering med slep i mye vind og ble rigget om lik COLIN allerede etter første sesong. Med denne riggen fungerte hun godt som redningsskøyte. Her er COLIN med sin lille mesan og LIV med sin store originale Stephansen mesan. Foto Tom Kaasen
Ved overlevering av RS 1 fikk Archer
bestilling på en skøyte til. Losene som prøvde RS
1 syntes nok riggen var for liten for losing hvor hurtighet i lett vær
var viktig, så NSSR anmodet Archer om større rigg så
man: «vilde kunde faa istand en Kombination af en
Redningssköite og en förste Rangs Lodsbaad. Forövrigt
gir man dem som för sagt, frie hænder i saa Henseende.»
Det ble en ny to-master, identisk
med nr 1; RS 6 HAVSKAAREN senere NORDLAND
RS 6 NORDLAND. Merk at det her og på RS 1 ikke er røstjern på mesanen. Det er isteden et vant med talje
til en øybolt i dekk så det kan fjernes for å ikke være i veien for slepeliner. Senere ble røstjern montert med jomfruer.
Vel i bruk viste det seg at redningsskøytene måtte være med ut på fiskefeltet hver dag. Fiskefeltet besto gjerne av flere ti-talls opp til et par hundretalls båter. Man hadde ikke værmelding, så når vinden økte, måtte RS være parat til å slepe båtene i havn før de kom i nød. RS begynte med de minste, gjerne 5-6 ad gangen, til alle var i sikkerhet.
RS hadde også barometer og varslet det uvær, seilte de omkring og ga beskjed om å avslutte fisket. I havn heiste RS stormsignal for å advare fiskerne mot å gå ut.
Da man ikke hadde nødraketter eller annen måte å signalisere problemer på, måtte redningsskøytene seile ut i enhver storm og patruljere til «ingen båter var på sjøen.»
RS ble en ny stor sikkerhet som fiskerne satte stor pris på.
Losene som hadde losplikt, kunne ikke ligge hele dagen på fiskefeltet og være slepe- og patruljebåt, så los/RS-kombinasjonen fungerte ikke. Lokallagene hadde ikke økonomi til eget mannskap og ga snart losredningsskøytene vederlagsfritt til NSSR som da måtte ta driftsutgiftene. De ble da ble nr. 2, 3 og 4 i NSSRs eie. LIV ble ferdig etter dette og ble derfor nr. 5 og Archers siste skøyte ferdig på nyåret 1894 ble nr. 6.
Så våren 1894 satt NSSR med 6 skøyter med mannskap de måtte lønne. Heretter måtte de bekoste både bygging og bemanning helt selv. Pengene de hadde hatt, tok nå raskt slutt og videre utvidelse av redningsberedskapen så ikke lys ut lenger. Selv om mange støttet redningssaken, var det ikke noen folkebevegelse med pengeinnsamling av betydning.
COLIN ARCHERs berømte redningsaksjon i Hamningberg ved Vadsø 20. mai 1894 fikk masse publisitet, les beretningen her.
Fiskerkonene langs hele kysten ville nå ha redningsskøyte for sine menn og gikk mann av huse for å samle inn penger. Kvinneforeninger ble stiftet over hele landet hvor det ble strikket og holdt lotterier og NSSR ble i stand til å lønne eget, fast mannskap.
Byene arrangerte større redningsmarkeder og innsamlinger for å finansiere bygging av båter til sitt distrikt.
- Losredningsskøytene ble for små
som slepebåter og den store losriggen hadde de ikke glede av i
hardt vær.
- LIV var raskere enn COLIN under alle forhold, meget
sjødyktig og fikk tilnavnet «Stormseileren».
- Den bredere COLIN
hadde større stabilitet og kunne derfor føre mer seil
som ga større slepkraft.
RS 1 COLIN ARCHER ble derfor det foretrukne valget
for videre bygging.
Byggingen av RS ble fordelt på flere båtbyggerier også før Archer la ned sitt verft i 1909 etter å ha bygget RS 22 VARDØ, se Trebåter i NSSR tjeneste.
RS 22 VARDØ var 3. versjon av RS og hadde større bredde og fyldigere baug enn RS 1 og RS 12 SVOLVÆR tegningene. Større bredde ga bedre slepeevne for de stadig større fiskebåtene og den fyldigere baugen ga bedre egenskaper i storm. Pussig nok er akterenden skarpere enn de tidligere selv om Archer begynte å tenke på motor og gjorde akterstevnen tykkere for å kunne borres til propellaksling.
De siste 13 seilende RS ble alle bygget i Risør/Tvedestranddistriktet, den siste i 1924.
Den vellykkede RS er således en symbiose av manges bidrag, prøving og feiling, og det faktiske behovet som man ikke ble helt klar over før båtene kom i tjeneste.
3 av Archers og 8 av de Risørbygde fikk motor fra 1932 og utover og var i tjeneste fram til 1960, 67 år etter at RS ble sjøsatt.
.
********************''''
Tilbake til Colin Archers historie
*******''''''''''
***********'''''''''
Trebåt:
Konstruktør & Konsulent
Hjemmeside:
www.jul-nielsen.no
-&- www.colin-archer.no
Mail: jeppejul(a)online.no - & jeppejul02(a)gmail.com
Tlf
3715 3144 - Mobil 9077 8929 - SKYPE: jeppejul
Adr: Tyriveien 1 -
4950 Risør - Norge